Kvasi-vinfilosofi-poesi

Når sola går ned i vest 

og naturen kaller inn til fest

når himmelen står i brann

er det ikke nok med vann

når verden er vidunderlig vakker og fin

skjenker jeg et glass kald hvit vin

kjenner hvordan den vinøse kjemien

forsterker magien

Så går jeg ut og høster markens grøde

markjordbær fra hagen, så røde så røde

hvit vin og røde bær

sol og varmt vær

en kombinasjon  

som er helt ekstraordinær

Da gir jeg meg selv et lite stikk

kjenner at jeg lever nå, i dette øyeblikk

lar meg ikke lure inn i nostalgien

søskenbarnet til melankolien

tenker ikke på fremtiden

den får komme siden

Nei, tenker ikke et sekund

på at om en stund 

kommer høsten

og med den behovet for rødvinstrøsten

som holder deg i live i mørket

eliksir lagd på druer som er tørket

dyp rød Amarone

kjeks med hvit Mascarpone 

Men én tanke slår seg ned

langt inni meg et sted

hvis jeg var vinkjenner, hva ville jeg si?

hva ville være min kvasivinfilosofi?

Jo:

Vi må skille mellom barter og snørr

vin som er søt og vin som er tørr

holde fra hverandre kanel og skitt

det som er ditt fra det som er mitt

være enige om at den gyldne middelvei

ikke leder oss i riktig lei 

for rødt er rødt og hvitt er hvitt

godt er godt og dritt er dritt

ja la oss være enige om det

at livet er for kort til å drikke rosé!