Blå-hvite røtter
Jeg har vært på fest i Budapest
drukket vin i Berlin
kokt tran i Japan
solgt den videre i Kasakhstan
ja det er helt sant
jeg er en farende fant
som har krysset kloden i rasende fart
for det meste ved hjelp av internett
og et google-kart
Men tross alt som er nytt og spennende
er jeg offer for alltid tilbakevendende
nostalgi
da tenker jeg på Melkebaren,
på Bolsøy Meieri
og skattene fra Outzens bakeri
på en kveld på Torget, og et lite drama
da en kar fra Fræna og dama
foran verdens vakreste panorama
viste de var slaver av dårlige vaner
delte først en Mexikaner
krangla deretter så bustene føyk
om en røyk
og remja så høyt
at folka i køen holdt for ørene
og Håkon låste dørene
i gatekjøkkenbussen sin
den som også var min og din
Mine nostalgiske røtter
handler mye om føtter
som spiller ball, om MFK
om Jan og Torkild og Harry H
Laffen og Bertil og Polo og Stål,
og Sekken,
som slapp med skrekken,
hvis noen kom forbi,
det var fordi
bak han sto Torleif eller Inge i mål
Den dag i dag, når dommer’n blåser av
og spillerne har tilfredsstilt vårt krav
om spill og innsats som løfter oss
til skyene
stoltere enn noen fra de andre byene
da lar vi ikke opplevelsen gå til spille
vi kjenner at tiden står stille
i et magisk øyeblikk,
ladet med emosjon
en lokalpatriotisk eksplosjon
Men den tida det tar
å spise ei fersk svele
er alt vi kan bruke på å dvele
ved øyeblikket, akkurat nå
for før fanden har fått skoene på
er gårsdagens eufori
blitt til dagens nostalgi
derfor ser vi enhver seier
som en mulighet til å gå nye veier
for skal vi ha en historie å fortelle siden
må vi hele tiden vinne fremtiden
Derfor driver vi ikke dank
eller annet dill
men av og til…spiller vi litt jazz
tar oss et glass
og kanskje ett til, er du snill…
våkner neste morgen i et rosebed
i en hage oppi byen et sted
litt oppskrapet av tornene
men klare til å ta den nye dagen
ved hornene
Da kjenner vi at ikke noe sted
mellom himmel og jord
er magien sterkere
enn mellom himmel og fjord
i byen som ligger sånn ca 62 grader nord
Så hvor enn jeg er, nord eller sør
henter jeg fram minner som aldri dør
fra min gamle treningsbag;
en blå-hvit genser
symbol på mitt privilegium:
I e moldenser
