Norsklærerens kjærlighetsdikt

Du ser på meg

jeg ser på deg

det er vel naturlig i og for seg

du er i speilet, her er jeg

jeg må erkjenne

at jeg heller ville vært i flertall

sammen med henne

enn alene sammen

med min egen refleksjon

hvilket tilsvarer entall

i første, andre og tredje person

ja skuffelsen ble enorm 

da hun valgte ham

og det ble "de" og "dem"

i subjekts- og objekts form

jeg burde nok hatt litt mer flyt

i syntaksen

man kan ikke stole på flaksen

derfor står jeg her alene,

stirrer mot speilet

blikket stivt

som et pronomen

som er refleksivt 

det hadde nok vært klokt

å satse mer resiprokt

da hadde jeg hatt hennes ansikt

å se på 

fullt av liv

som et blomstrende adjektiv

 ikke mitt eget speilbilde

molefonken og substan-stiv

måpende

som en hypotetisk konjunktiv

nei, jeg vil skrive historien på nytt

ta et friskt initiativ

starte med en enkel infinitiv

å vinne henne tilbake

er blitt et imperativ

det som skjedde var en glipp

men nå er det perfektum partisipp

for når det kommer til stykket

er hun preposisjonen

som styrer min lykke

nå er jeg på jakt

etter riktig konjunksjon

som igjen kan knytte oss sammen

innenfor den språklige rammen

der ordene «og» og «heller» 

benyttes heller enn «verken eller» 

JA!

jeg trenger å høre

en høylytt interjeksjon

et ja-ord til inspirasjon

ja det hadde vært kjekt

igjen å være ditt direkte objekt

La oss dra i samme tekstretning

gjøre vakre ord

til en fullkommen setning

la oss hviske hverandre

tusen synonymer

for "elske"

i øret

mens vi samsvarsbøyer oss

i ordstillinger

som bare vi kan gjøre

da blir både presens og futurum knall

det er igjen "oss" og "vi" i

1. person flertall