Da jeg møtte Romsdals-veggen
Hva gjør man ikke når man har
ferie og fri?
klokka var ikke mer enn 10
da jeg kravla meg oppover ei sølete li
det var starten på litt av en tur
det neste som kom var ei stupbratt ur
jeg var nesten i ferd med å bli litt sur
nesten oppe måtte jeg forsere litt
litt snø
da så jeg at gnagsåret hadde begynt
å blø
men ennå var jeg heldigvis mer levende
enn død
Så kom jeg opp på et platå
omtrent på riktig nivå
jeg begynte å få vondt i ei tå
men ennå kunne jeg både stå og gå
Der var det en fantastisk utsikt
jeg hadde aldri sett noe slikt
fikk nesten lyst til å skrive et dikt
Vi sto høyt over fjord og dal
på ei hylle som var ganske smal
jeg fryktet turen kunne bli fatal
Jeg så rett inn i selveste Trollveggen
men det var ingen ting, for foran meg lå
Romsdalseggen
da kjente jeg at jeg hadde bæsja
på leggen
Det var så luftig og svalt
det var så smalt
jeg holdt på å frike ut totalt
Høydeskrekken var enorm
jeg måtte anta en reptils form
og åle meg bortetter som en orm
Jeg tenkte: jeg lider
det var så smalt til tider
at sideflesket hang i løse lufta
på begge sider
Jeg lå tett bak ei rau
dinglet i en kjetting og et tau
bare et glipptak fra å være dau
Endelig nådde jeg rutas topp
trengte ikke mer enn en eplekjekk
liten stopp
det måtte jo være lettere ned enn opp
Slik er det ikke, dessverre
når du er mentalt i mål,
blir det bare verre
timevis igjen med århundrets
gangsperre
Kroppen var blitt aldeles herpa
jeg prøvde å holde meg skjerpa
ned de såkalte trappene,
bygd av en sherpa
De siste tre-fire hundre høydemeterne
på ødelagte føtter
ville vanligvis vært bare peanøtter
men ble en nær-døden opplevelse
på sleipe røtter
Til sist, endelig nede på en åpen plass
O lykke, bensinstasjon og en dass
og en iskald, livgivende ananas!
Slik var turen, der var det hele
jeg tenkte, den er vel verdt å dele
mens jeg satt på siste ferge hjem
og feira med ei svele
Nå har jeg glemt alt det strabasiøse
nå skryter jegav å være
en av de ambisiøse
som stolt kan si; jeg har
gått Romsdalseggen, den famøse!
