Lykken på Rykkinn
En gang for lenge siden
i det som nå kalles før i tiden
sto en mann med ei saks
og et ordførerkjede
han sa «Det er meg en ære og glede
å erklære Rykkinn for åpnet»
så klipte han snora, folk klappet
og sola blinket i kommunevåp’net
det var starten på et sosialt eksperiment
som ble lagt merke til og viden kjent
det gamle bondelandet
skulle transformeres
skog og folk og fe urbaniseres
en ny drabantby skulle vokse frem
under Eineåsen
rake motsetningen til snobbe-Tåsen
med like deler fremtidsoptimisme
idealisme og 70-talls sosialrealisme
ble Rykkinn bygd
som Bærums folkelige alibi
der folk fra øst og vest
skulle være lykkelige og fri
der praksis skulle følge teori
et sted der alle kunne bo
og alle handle på KI
horder av folk rykket inn
over de første årene ligger det
et mytisk skinn
stedet fikk et frynset rykte
noen turte ikke komme,
andre ville flykte
ja til Rykkinn var det farlig å komme,
og i hvert fall bli
med mindre du var forfatter, sosiolog
eller forsker i sosialantropologi
men årene går fort
og for å gjøre en lang historie kort:
stedet er blitt helt normalt
folk flest vet forskjell på rett og galt
mye er bra og noe dårlig
vi har fått Rykkinn-dagene
og andre tradisjoner
som gjentar seg årlig
her fins folk i alle regnbuens farger
mange blide og noen få som forarger
folk fra 1000 nasjoner
omtrent like mange menn som koner
noen er vi glade i, og noen er vi lei’a
noen er tørrpinner og én
er nesten like morsom
som Harald Eia
det er nordlendinger og striler
og folk fra Møre
noen har det drittravelt
og noen har nesten ingen ting å gjøre
noen er hele dagen i en barnehage
mens de venter på å bli gamle nok
til sitte hele dagen på eldresenter
noen sitter i sin egen hage
med høns og en hane
men ingen
sitter på endestasjon for T-bane
vi har skoler og sykehjem
noen går seg vill i gangveiene
og finner ikke frem
til svømmehall og bibliotek
kjøpesenter med kafe,
frisør og apotek
til slutt får de kanskje helt hetta
og søker ut i åpent lende
ved Bergersletta
vi har post-i-butikk, bensinstasjon
og grendehus
noen sliter med gjelda,
andre lever i sus og dus
noen bor lengst nede
og andre lenger opp
mange går tur med hunden
og alle møtes på Coop
alle er her for å gå tur og jogge
og leve og bo
de fleste pendler –
med sykkel, bil, 151 eller 152
noen er sterke og sunne,
noen syke og svake
den som går opp til Fram
finner ut at det er like lang vei tilbake
hvis du da ikke fortsetter til gapahukene
oppe i lia
som det kjekke Mannskapet
satte opp for litt sia
ja, i det store og hele er vel ting på stell
mye takket være BVIF
og Berger og Rykkinn Vel
her er det plass til alle
ca femten tusen i tallet
gamle tanter
farende fanter
gærninger og streite
kalde og heite
beskjedne og frekke
folk som bor i blokk, rekkehus
og enebolig på Brekke
og da er ingen flere nevnt
heller ingen glemt
verken skolekorps, menighet,
Valborgs eller Olsen-banden
som hver 17. mai er oppe før Fanden
og lager et sabla liv inni og utenfor
Paal Berg sin hestesko
og som ikke legger seg
før Fanden er gått til ro
vi har heller ikke glemt dem
som lever sine liv
med uniform og speiderkniv
eller bor i en gaffel
griller i hagen eller steker
en frivillighetsvaffel
eller de som sitter på kafé
og ser på at andre shopper
mens de skulle vært i et bomberom
og sortert lopper
det er alle vi som gjør Rykkinn spesiell
du og jeg, som morgen, middag
og kveld
fyller våre omgivelser med liv og røre
dag ut og dag inn i solskinn
og på holkeføre
det er vi som er Rykkinns sjel
det er vi som gjør Rykkinn unik og hel
for følelsen av å høre til
defineres ikke på et skrivebord
lykken kan ikke vedtas
på et byplankontor
den kan heller ikke kjøpes på Finn
den må skapes hver dag – overalt
– som på Rykkinn
lykken er det som skjer,
det du gir og det du får
lykken er mulig
så lenge Eineåsen og KI består
