Storgatepoesi, kvasifilosofi og Bolsøy Meieri

Til dere som er rammet

av Molde-nostalgi

her kommer et utilslørt publikumsfrieri

Jeg har nemlig jobbet på Bolsøy Meieri

med ansvar for å lage rømmekolle

som dere fikk servert i en suppebolle

men som ble laget i et spann

varmet opp i bad med vann

riktig blanding av melk,

fløte og kefirkultur

varmet opp til nøyaktig riktig

temperatur

før den ble båret inn i melkebaren

der den dyrebare varen

ble kjærlig håndtert

og dagen etter servert

av damene, som hadde latt den stå

over natten, slik at den nå

var akkurat det du kom for å få

RØMMEKOLLE

med kavring og sukker på

Jeg hadde ikke store rollen

i sagaen om rømmekollen

men rollen til meieriet selv

var ganske spesiell

det var et svare leven

da bilene losset melkespanna

transportert fra Tornes,

Eidsvågen og Nesjestranda

omtrent midt på Bussholdeplassen

så melka kunne blande seg

med dieselgassen

fra Ringbussen

og godsbilen fra Aureosen

som var den med den svarteste

eksosen

Men det tenkte ikke jeg på klokka sju

da jeg begynte på jobb,

kjørt av far min, i hans NSU

Prinz 1000, for å være spesifikk

den var ikke stor,

men du verden som den gikk

sammenlignet med mopeden

Tempo Lett

et skritt opp og fram, rett og slett

vi var blitt en familie

med moderne stil

en familie med bil

Det var nesten som å bli født på ny

jeg svevde i hvert fall på en sky

første dagen, da jeg selv fikk lappen

da kjørte jeg på rappen

gjennom Storgata, vår brede aveny

den som definerer oss som by

fra Elvsåshjørnet til Reknes for å snu

det var lett med en liten NSU

Dagen etter gikk jeg til Fellesbanken

for å sjekke om saldoen holdt

til å fylle opp tanken

den lå rett nok et stykke unna

en million

men jeg hadde nok til å kjøpe

en Volvo Amazon

for min del var det slutten

på sparing til pensjon

bilen var matt i lakken

ikke særlig fin

men den ble min -

jeg skrev ut en sjekk på Wiigmaskin

Fram og tilbake i Storgata,

det ble mange turer

minnene ligger nå og lurer

bak i hjernen, i en skuff merket nostalgi

ved siden av den som er merket

kvasifilosofi

hvis jeg åpner dem på gløtt

skjer noe merkelig

ut kommer noe som ligner

på Storgatepoesi

Jeg reiser gjennom gata slik den var

noe er borte, som NSUen til min far

men likevel

i mine øyne er og blir Storgata seg selv:

Etter rømmekolle

og Outzen-bolle

kjører jeg gjennom en portal

"hjertelig velkommen, kjære sportsgal"

hilsen Elvsås og Molde Sport

går jeg inn til en av dem, er det gjort

langs høyre side kan jeg gå på tur

forbi Sættem og Aandahls

sko og manufaktur

langs venstre sier jeg to ganger ja takk

til Aures frukt og tobakk

jeg kan gjøre stua fin

med krystall fra Strandes glassmagasin

selv om bolle og rømmekolle

har gjort meg mett som en gris

klarer jeg ikke stå imot

når Isbaren kaller

"kom og kjøp softis"

etterpå nikker jeg til bankene

med forbrukslån i tanke

nei det jeg svinger ned på Torget,

allerede litt sjenert

retning Apoteket, for å kjøpe det du vet

sånn gummiert

mister motet, rømmer inn på Fiskevegn

i stedet

kommer ut med noe

som ikke gir samme glede

rundt torget og ut igjen

i den store avenyen

på vei vestover gjennom byen

forbi Petterson,

i vinduet nisser som nikker

utenfor en kar som står og hikker

har kanskje vært på Lucullus

fått i seg litt mye ananasbrus

passerer Molde Jarnvare

milloner av små ting, fri og bevare

stopper på Kneippen, kjøper et brød

fritt for nymotens frø

så inn på Kaffistova, mer enn en kafé

et stedå være

og lære

hva som er gjeldende mening

og kanskje hva som er forskjellen

på en moldenser og en frening

lenger vest blir erindringen mer diffus

bortsett, selvfølgelig, fra Folkets Hus

Folkebladet og danseskole

mang en guttehånd

for første gang mot kjole

noen opplevde en tung stund

måtte danse rhumba med Gunn

mens andre kanskje traff en Maja

som han traff igjen en annen gang

nede på kaia.

ved Storgatas ende

kan du risikere å høre dixiejazz

noen går inn, jeg snur om, gir gass

kommer igjen når det er festival

da er også jeg dixiegal

Ja slik får Storgata minnene på gli

stimulerer til enkel kvasifilosofi

som sier at alt har sin tid

æraen med meieri 

midt i byen er i alle fall forbi

det har forlengst utspilt sin rolle

vi får spise vår rømmekolle

ut av små beger av plast

mens vi holder oss fast

i vissheten om at vår by

gjenskapes på ny

hver dag, selv om tiden går

så lenge Storgata består