Melk, Kaptein og plommestein
Det var en gang i tida, før
da melka ikke fikk møte herr Pasteur
flasker var melkas emballasje
som ble båret hjem, få hadde bil,
knapt noen garasje
mens melkefettet klumpet seg
under lokket
og sirena på verftet
var samfunnets klokke
Det var den gang mor mi
sto bak disken i Øvre Bu
Jeg hang rundt i håp om å snu
kjedsomhet til spenning
at dagen skulle ta en vending
bort fra langdryg venting
på arbeidsdagens slutt
slik at en liten gutt
kunne gå hjem med mor
få mat, bli stor
Det var den gang barnehage og sfo
var «hvaforno’?"
ukjente begreper
like langt fra dagens realiteter
som Fanden selv fra St.Peter
Så da gikk jeg der og slang
og tenkte at en gang
skulle ventetiden ta slutt
og jeg skulle bli skolegutt
Men enn så lenge
måtte jeg få dagen til å gå
hva skulle jeg finne på
jeg var tørst
så kanskje først
be om litt vann,
av mor mi i butikken
jeg fikk den herlige drikken
servert i en liten pose av papir
det var en kraftig eliksir
For jeg ble med ett full av energi
det var noe som kom på gli
en stemme inni meg sa:
utfør en dåd
det var nok et dårlig råd
Jeg begynte i en hage like ved
der stod et fristende tre
og jeg fylte mine lommer
med plommer
De varte ikke lenge,
plommene
snart lå bare steinene igjen
i lommene
og utgjorde slett ingen barriere
mot utviklingen av
min kriminelle karriere
tvert om, får du høre snart
det var steinene som gjorde den skjøt fart
Jeg vet ikke hva som drev meg,
men jeg handlet resolutt
kjedsomheten måtte snart ta slutt
sto i veikanten,
ventet på en bil skulle komme
så jeg kunne kaste plommestein på den
- og bomme
sneie like foran, over, under eller bak
på tunga hadde jeg en vond smak
visste jo det måtte gå galt
men det var først ved siste
stein det smalt
den fòr rett i ruta
på en Opel Kaptein
døra ble revet opp
da var jeg ikke sein
For ut av bilen steg en mann
som sto i brann
at han var sint er en underdrivelse
mannen var utenfor enhver
beskrivelse
rasende, på jakt etter sitt unge bytte
som forsøkte å stikke av
til ingen nytte
for mannen fulgte etter
stoppet alle han møtte
serverte en løgnaktig skyllebøtte
om en kjempestein
som nesten hadde knust
hans Opel Kaptein
jeg hørte hvert ord der jeg løp
i nøden
han lovte meg en skjebne
verre enn døden
jeg begynte å bli sliten
jeg var jo så liten
jeg kjente blodsmak
mens mannen halset bak
Da skjedde et mirakel rett og slett
mot meg kom far min
på sin Tempo Lett
middagspausen unnagjort
maten knapt fordøyd
på returvei til verftet
rimelig fornøyd
jeg veivet og vinket
og fikk han til å snu
serverte en løgn, ikke til å tru
«I fikk ikkje lov nede på Øvre Bu,
kan du kjøre me hjem no!
I må sånn på do!»
Han snudde rundt
og kjørte meg hjem
kjære hjem
da vi kom frem
løp jeg inn og fant mitt skjulested
endelig trygg, endelig fred
Men da far min igjen var på vei
mot jobben
ble han møtt av den illsinte
Kaptein-snobben
som med store fakter
og under påkalling av høyere makter
gjorde far min oppdatert
på sakens realitet
slik han så det
far min måtte love å vise ingen nåde
Nok en gang ble mopeden vendt om
jeg visste ennå ikke hva som kom
men hørte det på måten
han ropte navnet mitt
at han hadde fått problemer
med humøret sitt
far min var til vanlig
blant de snilleste av de snille
men nå var han plutselig
blant de sinteste av de ville
mens jeg satt muse stille
innerst i klesskapet, hjertet banket
jeg visste hva som nå vanket
han dro meg frem
ikke for å gi meg en klem
så klar var saken
straffen var ris på baken
Han satte seg ned
med meg på sitt kne
men hadde ikke regnet med
hva som da kunne skje
at vekten av han selv
og en sprellende gutt
kunne snu opp-ned på situasjonen
akutt
det gjorde den så absolutt
for stolbeinet knakk
og han, den kriminelle og en krakk
deiset i gulvet med et brak
ga oss begge smak
av hva det vil si å få vondt der bak
Men det var ingen som dasket og slo
vi lå på gulvet og lo
med ett følte jeg meg fri
kjente at far min og jeg
var på samme parti
og at alle sinte menn
enten de kjørte Kadett eller Kaptein
kunne reise et visst sted
meg fikk de ikke ta med
jeg var trygg, jeg var ett
med far min og hans Tempo Lett
Alt dette skjedde i annen tid
som vi nå betrakter med nostalgi
skal vi hente ut litt kvasifilosofi
må det være at spiser du plommer
og ikke har dype nok lommer
til å la steinene ligge i fred
så grav steinene ned
og vent til det vokser opp et tre
legg deg under og tenk på dét
at forbrytelser stort sett ikke lønner seg
verken for deg eller meg
og at lediggang ofte er roten
til å skyte seg selv i foten
men også til noe godt
ja kanskje til og med flott
nemlig en god historie om det som var
som blir bedre for hver gang
den fortelles av én
som selv forlengst er blitt far
om en dag som begynte kjedelig
fortsatte begredelig
men som endte godt til slutt
den gang han var en liten gutt
Mens mor mi sto bak disken i butikken
totalt uvitende om drama-komikken
som utspant seg rett utenfor Øvre Bu
da min skjebnes retning var ved å snu
på grunn av en plommestein
i vinduet på en Opel Kaptein
hadde det ikke vært for et lite knekk
og et stolbein som ble vekk
