Fiskedikt fra Bud

Jeg er blant dem som ikke fisker

av angst

for å få fangst

liker ikke sprellende fisk

i en liten båt

fiskeblod og vann, jeg blir våt

fisken plages, spreller desperat

ennå uvitende om sitt endelikt

som fiskemat

i en overfylt fryser

sammen med tre andre sei

og to hyser

men det er ikke fisken jeg tenker på

det er meg selv, fryser meg blå

pilken setter seg oftere fast i bunnen

enn i fiskemunnen

og mer enn én gang

har jeg kommet tilbake

uten fiskestang

den forsvinner fort over ripa

når jeg kommer i den velkjente knipa

at jeg blir kvalm og spyr

over bord, ba- eller styr

da jeg var liten og prøvde å ro

satt det alltid en liten buaværing

på land,

pekte og lo

derfor tyr jeg fort til tårene

hvis jeg må bruke årene

det må jeg alltid,

for motoren slutter å gå av seg selv

på grunn av 100 meter fiskesnøre

rundt sin lille propell

jeg må innrømme at jeg er så sær

at jeg ikke trives i varmedress,

oljehyre og andre fiskeklær

jeg liker rett og slett ikke kaldt salt vann

på sjøen er jeg som en fisk på land...

….men jeg mister aldri lysten

på å dra til kysten

Da drar jeg til Bud…

der kommer jeg fisken passe nær

der er det alltid et flott fiskevær

 det lukter friskt av sjøluft og tang...

 og fiskesuppe serveres på

Bryggja fiskerestaurant