Leverpostei, eksem og andre i-landsproblem
Hverdagen er et eneste stort problem
eksempelvis plages jeg av eksem
jeg er matlei
har spist nok leverpostei
den er like ille
med og uten persille
får den til nød ned
hvis den kalles paté
mitt interessefelt er smalt
kun digitalt
enten er alt galt
eller alt rett
det er ett fett
ingen ting er virkelig,
livet skjer på internett
jeg er rammet av apati
mitt livs monotoni
brytes kun av litt TV på si
håper dét skal få gleden på gli
men verken Netflix
eller Apple-TV
gir meg tilstrekkelige stimuli
jeg er lett asosial
formen er skral
figuren anti-ideal
og om jeg ikke er
splitter pine gal
så er jeg i hvert fall
ikke helt normal
loftet er stuvende fullt
av alt jeg engang mente
var kult
og bare måtte ha
fordi det var så bra
en lykkens nødvendighet
selve min identitet
alt jeg trenger
koster sinnsykt mye penger
jeg må strekke meg
stadig lenger
det er et helvetes kjør
jeg står på og strever og stresser
og klør
på eksemen til den blør
gleden over velstanden
var det noen som stjal
livet er en overflodens jammerdal
og alt dette i verdens rikeste land
det går nesten ikke an
men nå er jeg lei av
mine i-lands problem
nå vil jeg bli u-landsekstrem
for alt jeg eier har skiftet karakter
blitt ting jeg ikke trenger mer
all den tid jeg brukte
for å gjøre det til mitt
må jeg nå fordoble
for å bli det kvitt
jeg vil kaste min tunge bagasje
bort med all staffasje
tømme loft og kjeller
bli loppemarkedselger
sende til gjenvinning,
kildesortere
selv om det er vanskelig
å bortprioritere
det som en gang
gjorde meg så fresh
lagd av damer i Bangladesh
og selv om det er kjøpt for lenge siden
kan det jo hende jeg får bruk for det
en gang i fremtiden
ja det kan komme til nytte
jeg putter det på loftet i vår nye hytte
jeg skal i hvert fall, under tvil
aldri mer kjøre bil
om den er aldri så flott og fin
hvis den går på bensin
men en Tesla går bra,
da er jeg kollektiv
i en bil som er eksklusiv
da får jeg heller tåle
det eventuelle gnålet
om at det som driver meg
ikke er idealisme
og håp om en bedre morgendag
men reinspikka egoisme
og statusjag
men dét argumentet er helt sprøtt
for jeg skal aldri mer aldri mer
spise kjøtt
i hvert fall ikke rødt
det var en gang liv,
nå er det helt dødt
dyrebar muskulatur
noen trodde var betent
nå proppfullt av antibiotika,
resistent
for ikke å nevne kylling
som har nok gift i seg
til å drepe hele Sylling
Nei, heretter blir det bare salat
det er bærekraftig,
næringsspekket mat
lett, nesten uten fett
problemet er selvfølgelig
å bli mett
Uansett, jeg skal aldri mer fly
fra by til by
etterlate meg en gedigen CO2-sky
jeg skal ta toget neste sommer
hvis det kommer
Jeg skal spare så mye på strømmen
at jeg kan oppfylle drømmen
om å leve et aktivt liv
som klimanøytral
i et passivhus
med egen varmesentral
men veien dit er lang og smal
og enda lenger
hvis du måler den i penger
når jeg kjenner etter
trenger jeg aircon, for jeg svetter
når jeg etter litt selvransakelse
innser omfanget av den forsakelse
som må til for å snu tilværelsen rundt
fra sykt til sunt
da kjenner jeg at det også er litt trist
å være idealist
man føler seg alene og liten
blir fort sliten
av å bli kalt for ekstremist
og til syvende og sist
er man vel ikke realist
hvis man tror man greier seg
helt uten materie
og en årlig utenlandsferie?
Livet er et overflodsdilemma
du sitter i forbruksklemma
men hvordan bør livet leves
hva er det som kreves
hvordan må tilværelsen være
for at kraften skal bære?
svaret finnes i bokverket
"den kvasifilosofiske lære"
det kapittelet jeg nå siterer fra
heter«Det er de små ting
som gjør deg glad»
"Nøkkelen er å ta initiativ
ikke være reaktiv
gjøre ting som skaper liv
være selektiv
velge dine slag
minst ett lite et per dag
og av og til, sånn dann og vann
gjøre noe du ikke kan"
på denne måten blir du knapt kvitt
ett eneste problem
verken verdens urett eller eksem
men selv om det meste
ikke lar seg forandre
kan det hende du inspirerer andre
da er sjansen er størst
for at du får lyst til å le
og kan nyte livet og din brødskive
med andepaté
