Novemberdikt med kvasifilmatisk vri

Ute er det grått

oktober er overstått

velkommen november,

årets mørke natt

en grå katt

forsvinner i tåke

en grå måke

forsvinner i regn

sikre tegn

dessverre

på at før ting blir bedre,

blir de verre

for ute er det vått og kaldt

sleip, svart asfalt

i går fikk jeg erfare nettopp det

det bar nesten galt avsted

jeg dro på kino, filmen var god

romantisk komedie, humret og lo

på vei hjem ble det mer komikk

heldigvis i en gate med lite trafikk

kunne vært en scene i filmen

jeg nettopp hadde sett

men det var ikke skuespill,

det var realitet

hovedrolleinnehaveren

snublet først i en kant

det var meg, ikke Hugh Grant

så skjedde det fatale

jeg skled, gjorde saltomortale

spant rundt i lufta

under et nakent tre

og rett før jeg deiset ned

innså jeg at film er en ramme

som viser oss at fiksjon og virkelighet

er omtrent det samme

for det som fikk meg til å skli

 var "løv', actually"